Operasjon...

Hva går man ikke igjennom for et ønske...

Jeg skrev litt tidligere om at legene hadde funnet ut under en HSG at den ene egglederen min var tett. Legen på fertilitetsklinikken jeg hører til, har snakket om at jeg burde fjerne denne/disse helt siden jeg tok HSG, men jeg har ikke skjønt poenget med dette og heller ikke turt... Legen har ikke klart å forklare meg hvorfor det er best å fjerne den. Noe jeg syntes er veldig rart, med tanke på at han arbeider tross alt med det.

Da jeg var på ultralyd (august), så legen at jeg hadde væske i denne tette egglederen og anbefalte meg på nytt å fjerne denne og den andre egglederen min. Han mente at siden den ene var tett var den også mest sannsynlig ødelagt/syk... Jeg brukte lang, lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle tørre å gjøre det eller ei, til sammen nesten et år. Jeg hadde også veldig mange tanker rundt dette.. Sykehusskrekk sa du? ååå yess...

September (2013) bestemte jeg meg... men bare den ene, ikke begge. Var livredd for at de skulle ta begge to, eller at noe galt skulle skje, men heldigvis har jeg så vidt jeg vet, hvert fall en eggleder igjen nå;)

Da jeg kom på sykehuset til "journalskriving" var jeg sikker på at det var en time man hadde rett før operasjonen. Men neida, de skulle bare snakke med meg og gjøre alle papirer klare. Jeg måtte visst vente til jeg fikk nok en innkallelse i posten som kunne ta 3-4 måneder, men jeg kunne også ha det slik at de ringte til meg ved ledig time på kort varsel. Dette sa jeg til min store skrekk ja til, for at det bare skulle bli overstått. Etter to/tre uker ringte de og jeg måtte pent takke ja til timen.

Da vi kom til sykehuset (oktober) skulle jeg møte opp 07.30. Vi stod opp tidlig, uten særlig søvn den natta og stilte meg utenfor venterommet. Da jeg fikk snakket med sykepleierne sa de at jeg ikke hadde time den dagen men neste og at de hadde skrevet feil i sine papirer som de hadde sendt meg. Derfor måtte jeg gå hjem igjen og vente. Det ble en lang dag med mye gruing til neste dag.

Neste dag møtte vi på nytt opp kl 07.30, ikke særlig med søvn heller denne natta, stilte meg utenfor venterommet. Jeg fikk utdelt et rom og beskjed om å vente her, (fastende) vi ventet, ventet og ventet.. klokka ble 10.00, 12.00 og 13.00... ingen kom, vi ventet... Legen kom inn 13.40 og sa at det måtte bli utsatt til neste dag!!! Jeg trodde jeg skulle tilte.... Det er jo bare venting, venting og venting... Frustrert måtte vi gå hjem igjen, og veldig lyst hadde jeg til å droppe hele greia.

Dagen etter der igjen møtte vi opp 07.30 nok en gang, med beskjeden at jeg var førstemann. Merker jeg får helt vondt av å tenke på det, men skal forklare litt... Denne dagen, DENNE DAGEN ble jeg forklart HVORFOR jeg burde fjerne egglederen min, av en sykepleier jeg måtte prate med før operasjonen.. ENDELIG!

Forklaringen jeg ventet nesten et år på:
Når en eggleder er tett kan den være det på to plasser. I toppen (ved åpningen til eggstokken) eller i bunnen (åpningen til livmorhalsen). Dersom den er tett i toppen kan det ikke samle seg væske i den fra bukhulen, da er det heller ikke noe problem i å fortsette å ha denne, selv om den ikke fungerer. Men... er den tett i bunnen kan egglederen ta til seg væske fra bukhulen og opp i egglederen, som blir sittende fast, værende der og danner da et surt miljø, slik at når dette av og til siver ut og ned til livmorhalsen så gjør det at eventuelle egg ikke kan feste seg til livmorveggen. Eller det kan føre til en spontan tidlig abort..."

Dette var en ting jeg hadde gått å gruet meg for i månedsvis, nesten et år. Jeg fikk beroligende (som ikke funket, føler jeg) da jeg ble trillet inn til operasjonssalen måtte jeg selv flytte meg fra sengen til en gynekologstol, få plast rundt beina som ble vakuumpakket (sikkert for hygiene) og snakke med legene. Jeg grein sikkert flere bøtter med tårer, var helt forferdelig. Måtte til og med si til de at de skulle ta den ene egglederen og ikke begge som jeg hadde helt angst for. (Og angsten ble ikke mindre da den legen jeg snakket med før operasjonen mente jeg skulle fjerne begge!). Legen sa han hadde gjort dette mange ganger og kom ikke til å gjøre feil og tørket mer tårer enn han arbeidet mens sykepleieren gjorde all arbeidet med å gjøre ting i stand. Tilslutt sovnet (?) jeg, med legen trøstende vedsiden av.

Jeg syntes det er rart at de ikke kunne gi meg narkose før jeg kom inn til salen, når de visste veldig godt hvor angst jeg hadde for dette. Jeg begynner nesten å grine for det nå som jeg bare sitter her å forteller hva som skjedde.

Da jeg våknet var jeg laaaaaaaaangt borte. Jeg hadde også så sinnsykt vondt og var helt "borte". Fikk mer smertestillende og husker jeg bare ville sove. Husker jeg skalv noe veldig og at sykepleieren sa at kroppen min hadde gått inn i en slags sjokktilstand siden jeg nok hadde gått å gruet meg til dette i lang tid. Jeg hadde ikke kontroll over kroppen min i det hele tatt, den ristet og ristet og ristet, jeg fikk beskjed om å slappe av, men klarte det rett og slett ikke. Jeg fikk også derfor enda mer smertestillende, og så sloknet jeg igjen, jeg merket jeg var langt borte, følte egentlig jeg bare falt lenger og lenger ned i et hull i hjernen. Jeg våknet en time senere og var litt mer "med". men fortsatt veldig vondt og kvalm samt skalv nok en gang, sykepleieren gav meg mer smertestillende og forklarte at jeg nok var kvalm fordi jeg hadde fått så mye medisiner og at nå var kroppen min helt dopet ned (tror ho mente bokstavelig talt dopet, og at det var slik de narkomane ble). Jeg fikk etter hvert et større plaster på sårene jeg hadde på magen (4 stk) som hadde blødd helt igjennom og over på både dyne og madrass, men fortsatt helt i ørska. Da jeg kom opp til rommet mitt satt Gubben å ventet. Han hadde jo vært med alle 3 dagene han også, og var sliten av dette selv, ville helst hjem, men det var jo et ønske det var litt vanskelig å innfri foreløpig. Da han reiste en tur på butikken mens jeg lå der visste jeg hverken opp eller ned, ikke hadde jeg mulighet for å ringe på noen sykepleier, ikke hadde jeg telefonen min for å ringe noen, jeg følte meg så alene, så forlatt... og samtidig hadde jeg så vondt, klarte til slutt å kave meg bort til mobilen som lå litt bortenfor på nattbordet, for å ringe Gubben for å få han til å komme med en gang med gråten i halsen.

Jeg skulle egentlig sove på sykehuset, men det orket jeg bare ikke tanken på, så jeg fikk kommet meg på beina igjen kl 19.00, svimmel og fæl. Sjanglet meg til badet, krasjet i veggen og fikk satt meg på do, ordnet klær på meg og prøvde å stå oppreist, ikke noen særlig lett oppgave kan jeg si deg. Jeg ville bare hjem, slippe å tenke mer på sykehus, grave meg ned i en bok og "slippe verden litt". Man blir faktisk veldig god på det å "slippe verden" når man holder på med prosjekt ivf/icsi.

Jeg ble god igjen etter noen uker, men vondt var det, stingene gikk bort av seg selv. Jeg føler jeg fikk veldig synlige arr etter dette, eller føler, jeg VET jeg fikk veldig synlige arr av denne operasjonen.

--- Har du fjernet en eller begge eggledere? ---

--- Hvordan smerter etterpå hadde du? ---